5 uker senere...//Five Weeks Later

(English below)

Da jeg dro hjemmefra for fem uker siden hadde jeg ingen som helst anelse på hva jeg skulle forvente, eller i det hele tatt hva jeg bega meg ut på. Men nå har det gått mer enn en måned og jeg kan ikke si jeg har blitt mye smartere, jeg spør meg selv, relativt ofte, hva i huleste gjør jeg her eller hvordan er dette en god ide? Men så kommer de øyeblikkene som gjør alt verdt det, de er som oftest små som for eksempel når jeg forstår en samtale på fransk, ser en episode med Grey’s Anatomy med vertssøster, eller tar meg en tur i stallen. Vertsfamilien min har vært til god støtte denne måneden når jeg kommer hjem fra skolen med den hodepinen fra all fransken.

Jeg trodde aldri språket kom til å bli så vanskelig, jeg hadde jo tross alt hatt fransk hjemme i 4 år, men neida. Jeg kom på omvisningen på skolen og klarte plutselig ikke å presentere meg eller si noe annet en “bonjour”, jeg skulle gjerne ønske jeg kunne sagt at det har blitt bedre, men det er egentlig ikke det. Jeg forstår mye av samtaler eller når læreren snakker (unntatt i kjemi og matte), men med en gang jeg blir spurt et spørsmål jeg klarer så vidt å svare på gebrokkent fransk. Dette er noe jeg virkelig skal jobbe med over de neste månedene, mange av lærerens sier at etter to måneder alt blir mye lettere, jeg får vel bare vente å se.

Når det kommer til fagene på skolen kan jeg ikke si så mye. Jeg fikk velge noen av fagene selv (realfag eller samfunnsfag), der valgte jeg: kjemi, fysikk, kjemi. Det er en del som blir overrasket over fag valget mitt ettersom realfag er vanskelig fra før, og i tillegg ha det på et språk du ikke kan. Språket er en felles hinder for alle fagene unntatt for engelsk (som er blitt mitt absolutt favorittfag). Resten av fagene jeg har er gym, etikk og kultur, verden i dag, engelsk, fransk, fransk integrering og kunst. De fagene går relativt greit. Lærerne er veldig forståelsesfulle for at jeg ikke skjønner noe og lar meg gjøre litt min egen ting så lenge det har med faget å gjøre.

Den første uken før jeg begynte på skolen var veldig merkelig, det virket som om at jeg ville våkne opp hjemme hver morgen, og fortsette hverdagen min som før. Men nei. Jeg måtte fort innse at jeg virkelig var kommet hit, og hit skal jeg være i 10,5 måneder. Med en gang jeg begynte på skolen gikk hverdagen mye raskere. I løpet av en måned har jeg klart å få meg en slags rutine på hva og når jeg gjør ting. Jeg begynner ikke på skolen før 9.30 og bussen henter meg 08.45, så å stå opp om morgenen er ikke like vanskelig som det var hjemme det siste året. Jeg slutter på skolen 16.10, men jeg er ikke hjemme før 17.15. Etter jeg kommer hjem går tiden alt for fort, og vipps er klokken som oftest litt for mye.

Jeg har skrevet en del om skolen nå, og jeg har ikke sagt så mye om vertsfamilien eller venner, men jeg sparte det beste til slutt. Jeg har vært så heldig å havne hos verdens hyggeligste familie som får meg virkelig til å føle meg velkommen. Jeg har en vertssøster som jeg kommer utrolig godt overens med, og som jeg har mye til felles med. Det er veldig ok å ha en vertssøster som er på samme alder som meg, som jeg kan snakke med om alt og ingenting. Som sikkert mange vet har jeg tre hester i hagen: Stella, Lena og Zara, det er tre utrolige hester som har blitt mitt fristed over de siste fem ukene, sammen med de kanadiske skoger. Disse ukene har vært vanskelige, men etter en tur i stallen eller i skogene blir hverdagen litt bedre. Når det kommer til venner så er jeg veldig positivt overrasket. Kanadiere er noen av de hyggeligste menneskene jeg noensinne har møtt, det har jeg sikkert nevnt før, men kommer virkelig ikke over hvor åpne og velkomne de er. De første ukene spiste jeg lunsj med en gruppe på SASEC rommet, inkludert den italienske utvekslingstudenten (også fra AFS), men etter to-tre uker begynte Francesca og jeg å spise lunsj med andre eller spise ute og snakke om hvordan vi har det med familien eller hvor lite vi liker timene på fransk. Det er veldig beroligende å ha en annen utvekslingselev på skolen som går gjennom så og si akkurat det samme som meg.

Jeg har virkelig fått erfart at utvekslingsåret kommer til å være veldig individuelt, mange utvekslingselever har sagt at den første måneden er den verste og hjemlengselen kommer til å være på sitt verste nå og rundt jul. Jeg kan ikke snakke for hvordan i morgen kommer til å bli eller neste uke, men fram til nå har jeg ikke hatt noe hjemlengsel. Det er jo selvsagt tider hvor jeg tenker det hadde vært lettere å være hjemme, men så går det fort over og jeg tenker på hvor befinner meg og hvor heldig jeg er for at jeg er akkurat her. Jeg tar alt som det kommer og tar dag for dag.

IMG_0041

IMG_0038

IMG_0036

IMG_0023

When I left home five weeks ago, I had no idea what to expect, nor what was going to happen. But now it has been more than a month and I can not say I've become much smarter, I ask myself, relatively often, what am I doing here, or how was this a good idea? But then moments arrives that make everything worth it, they are usually small, for example, when I understand a conversation in French, watching an episode with Grey's Anatomy with host sister, or taking a stroll with the dogs. My host family has been good support this month when I got home from school with a headache from all French.

I never thought the language was going to be so difficult, after all, I had had French back home for 4 years, but no. I came to school and suddenly failed to present me or say anything else a "bonjour", I would like to say I could say it's gotten better, but not really that much. I understand a lot of conversations or when the teacher speaks (except in chemistry and math), but right away I'm asked a question I can manage to answer in a broken French language. This is something I will really work with over the next few months, many of the teacher say that after two months everything gets a lot easier, I'll just have to wait and see.

When it comes to the subjects at school I can not say so much. I chose some of the subjects myself (science or social science), which I chose: chemistry, physics, chemistry. It's a part that is amazed at my subject choice because science is difficult from before, and in addition, it has a language you can not speak. The language is a common barrier to all subjects except for English (which has become my absolute favorite subject). The rest of the subjects I have is gym, ethics and culture, the world today/social science, English, French, French integration and art. The subjects go relatively well. Teachers are very understanding because I do not understand anything and let me do a little my own thing as long as it's up to the class.

The first week before I started school was very strange, it seemed like I would wake up at home every morning and continue my everyday life as before. But no. I soon realized that I really had come here, and I'll be here for 10.5 months. As soon as I started school, everyday went a lot faster. In a month, I've managed to get me some sort of routine on what and when I do things. I do not start school before 9.30 and the bus pick me up at 8.45, so getting up in the morning is not as difficult as it was at home last year. I finish school at 16.10, but I'm not home before 17.15. After I get home, the time goes way too fast, and the clock is usually a little too much.

I have written a part about school now and I have not said so much about the host family or friends, but I saved the best in the end. I have been lucky enough to come to the world's nicest family that makes me feel welcome. I have a host sister whom I agree very well with, and I have much in common with. It's very ok to have a host sister who is at the same age as me, as I can talk about everything and nothing. As many people know, I have three horses in the garden: Stella, Lena and Zara, there are three incredible horses that have become my sanctuary over the past five weeks, along with the Canadian forests. These weeks have been difficult, but after a walk to the stable or in the woods, everyday life becomes a little better. When it comes to friends, I'm very pleasantly surprised. Canadians are some of the nicest people I've ever met, I've probably mentioned before, but I cannot get over how open and welcome they are. In the first few weeks I had lunch with a group at the SASEC room, including the Italian exchange student (also from AFS), but after two to three weeks Francesca and I started to have lunch with others or eat out and talk about how we are doing with the family or how little we like the lessons in French. It is very reassuring to have another exchange student at school who goes through, just about the same as me.

I have really learned that the year of exchange will be very individual, many exchange students have said that the first month is the worst and home life will be at its worst now and around Christmas. I can not talk about how tomorrow will be or next week, but until now I have not had any home sickness. Of course, there are times when I think it would have been easier to be home, but then I'm thinking about where I am and how lucky I'm because I'm right here. I take everything as it comes and takes day by day.