Reisen til Canada // My Journey To Canada

Å reise hjemmefra er noe jeg aldri helt klarer å se for meg eller vite hvordan jeg skulle takle det. Så det øyeblikket når vi stod på Flesland, fullt klar over at jeg ikke kom til å se familien min eller vennene mine på 10,5 måneder var noe jeg ikke var helt klar for, tror aldri jeg ville blitt klar heller. Da jeg kom til Oslo møtte jeg de andre jentene som også skulle til Quebec, vi måtte ta de obligatoriske avreise bildene før vi kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen. Flyet til Paris ble forsinket med 40 min, så vi hadde mye bedre tid enn forventet. Vi var nok alle ganske enig om at det virker veldig urealistisk at vi skal være i Canada, og at dagen for avreise endelig var kommet nesten litt for fort. Utveksling for meg har vært noe som jeg har vært bestemt på å gjøre lenge, men det har alltid vært om ett år eller to, ikke nå. Da dagen endelig kom var det med blandede følelser vi gikk ombord i flyet til Paris og forlot norsk jord for 10,5 måneder. Vi hadde to og en halv time i Paris som fort ble til fire og en halv time da det var noen som sjekket inn bagasjen, men ikke boardet flyet. Da måtte flymannskapet ta ut all bagasjen og finne bagasjen til de som ikke boardet, for så å laste alt inn igjen, noe som tok to timer. Flyturen Paris - Montrèal tok ca. syv og en halv time.

Vi landet i Montrèal rundt ni på kvelden (rundt fire om natten/morgenen norsk tid), vi var omtrent sist ut av flyet og havnet derfor sist i køen for å gå gjennom passkontrollen. Etter passkontrollen ble vi sendt videre til “immigrasjon”, dette var det som tok lengst tid. For å dra på utveksling til Canada må du få innvilget noe som heter “Study permit”, det gjør at du kan jobbe og studere i Canada i ca. 12 måneder, dette hadde vi søkt om på forhånd og fått bevilget. Da vi kom til “immigrasjon” var rommet helt fullt, og betjeningen brukte lang tid på å snakke og jobbet sakte (fra fire utålmodige, og trøtte nordmenn’s synspunkt). To timer senere hadde vi fikset “Study permit”, og ble vi vist videre til enda en “immigration”, klokken var blitt elleve og vi merket at vi ikke hadde sovet særlig mye siden vi dro fra Norge. I den andre “immigration” ble vi samlet med de andre som snakket engelsk og ble forklart hvilke rettigheter vi hadde hvis vi bestemte oss for å jobbe her i Canada, og hvordan kollektivtrafikken fungerer også videre. Vi syntes dette var relativt unødvendig ettersom vi har vertsfamilier til å vise oss sånt, i tillegg tror jeg dette var ment for universitetsstudenter.

Tre timer etter vi ankom Canada fikk vi endelig gå ut i ankomsthallen og møte vertsfamiliene. Jeg “fikk” vertsfamilien min i slutten av april, hadde jeg snakket en del med vertssøster og vertsmor, så de var ikke helt fremmede. Jeg tenkte masse på hvordan det første møte kom til å bli, men en ting kan jeg love dere: det var ingenting som jeg hadde trodd. Da jeg kom ut i inngangshallen kom vertsøster løpende mot meg med vertsmor i hæl, jeg ble omfavnet i en stor klem av begge to. Jeg hadde gjerne trodd at det ville bli kleint, men det var det stikk motsatte, i bilen på vei “hjem” stilte de spørsmål om Norge og vi snakket om Canada og hva som kom til å skje de neste dagene. Jeg følte meg velkommen fra første sekund, noe som ga et bra utgangspunkt for de neste ti månedene.

Det var det jeg hadde å si om reisen, jeg kommer til å skrive et eget innlegg om første skoledag, ettersom det er også en stor del av utvekslingen, så jeg synes det fortjener et innlegg for seg selv. Jeg har mye å gjøre her borte med skole og komme på plass i familien, så vet ikke når det kommer, men forhåpentligvis om ikke så alt for lenge.

IMG_0044

IMG_0048

IMG_0049

IMG_0045

IMG_0046

To leave home is something I'm never was quite able to see for me or know how to handle. So that moment when we were at Flesland, fully aware that I did not see my family or my friends in 10.5 months was something I was not completely ready for, I never think I'd be ready either. When I arrived in Oslo, I met the other girls who were also to Quebec, we had to take the mandatory departure photos before we could go through the security check. The flight to Paris was delayed by 40 min, so we had a lot better time than expected. We probably all agreed that it seems very unrealistic that we should be in Canada and that the day of departure had finally come a little too fast. Exchange for me has been something I have been determined to do long, but it has always been about a year or two, not now. When the day finally arrived, there were mixed feelings we boarded the plane to Paris and left Norwegian soil for 10.5 months. We had two and a half hours in Paris which quickly became four and a half hours when someone checked in our luggage but did not board the plane. Then the airline had to take out all the luggage and find the luggage to those who did not board, then reload everything, which took two hours. The Paris - Montréal flight took approximately seven and a half hours.

We landed in Montréal around nine in the evening (around 4AM at Norwegian time), we were almost out of the plane and therefore ended up in line to passport control. After passport control and custom, we were passed on to "immigration", which was the longest time. In order to go to Canada, you must be granted a "Study permit", which allows you to work and study in Canada for approx. 12 months, we had applied for this in advance and had been granted. When we came to "immigration," the room was full and the officers took a long time to talk and work slowly (from four impatient, and tired Norwegians POV). Two hours later we had fixed "Study permit", and we were shown on to another "immigration", the time had eleven and we noticed that we had not slept very much since we left Norway. In the second "immigration" we were gathered with the others who spoke English and explained what rights we had if we decided to work here in Canada and how public transport also works on. We thought this was relatively unnecessary as we have host families to show us that way, in addition, I think this was meant for university students.

Three hours after we arrived in Canada, we finally got into the Arrivals Hall and meet the host families. I "got" my host family in late April, I had talked a lot with host sister and host mother so they were not quite strangers. I was thinking a lot about how the first meeting was going to be, but one thing I can promise you was nothing that I had believed. When I got into the entrance hall, hostesses came running to me with my mother in my heel, I was hugged in a big hug of both. I would have thought it would be small, but that was the opposite. In the car on the way home they asked questions about Norway and we talked about Canada and what was going to happen the next few days. I felt welcome from the first second, which provided a good starting point for the next ten months.

That's what I had to say about the trip, I'm going to write my own post on the first day of school, as it's also a big part of the exchange, so I think it deserves a post for itself. I have a lot to do here with school and get into the family, so do not know when it comes, but hopefully, if not too long.

#Reise